Gruvedriften har en lang og rik historie i Sør-Varanger. Gruveinspektør Tellef Dahll påviste forekomster av jernmalm allerede i 1866, og i 1905 fikk Christian A. Anker utvinningsrett. Tysk, svensk og norsk kapital ble investert i 1906, og det første lasset med malm gikk fra Bjørnevatn til Kirkenes i 1910. Tettstedene Kirkenes og Bjørnevatn ble bygget opp rundt gruveaktiviteten.

Gruven var i drift fra 1910 til 1997, og i denne perioden ble det produsert over 200 millioner tonn jernmalm. Sydvaranger var den største gruven i Norge i mesteparten av sin levetid. Gruven produserte magnetittkonsentrat (67.5% jerngehalt), høykvalitets konsentrat (72% jerngehalt) og pellets for det europeiske markedet. Under krigen ble gruven drevet av tyskerne, og på grunn av Sydvarangers strategiske verdi og konflikten i grenseområdet ble store deler av selskapets infrastruktur og bygninger ødelagt. Som en del av Marshall-planen bygget den norske stat opp igjen Sydvaranger, og selskapet hadde en svært lønnsom periode på 1950- og 1960 tallet.

På 1970- og 1980 tallet bevilget staten store beløp til Sydvarangers langsiktige infrastruktur for å sikre levedyktig gruvedrift. Sydvarangers strategiske posisjon som stor arbeidsgiver ved grensen til Russland var viktig for staten, og gruven var eid av staten helt fram til 1997. Hoveddelen av infrastrukturen som staten investerte i er fortsatt i bruk. Det inkluderer blant annet store produksjonsfasiliteter i Bjørnevatn og Kirkenes; siloer for å sikre en værbestandig og effektiv havnedrift, et fem-etasjers underjordisk knuseverk, tunneler og transportbåndsystem. 470 millioner dollar ble brukt på infrastruktur og andre kapitalinvesteringer i de siste 15 årene selskapet var i drift. På grunn av svært lave jernmalmpriser mot slutten av den kalde krigen måtte driften likevel avvikles i 1997.

11 år senere ble gruven rehabilitert, og i 2009 var driften i gang igjen basert på midler fra det børsnoterte holdingselskapet, Northern Iron Ltd., som var notert ved ASX (Australian Stock Exchange).

Gruven var i drift fra 2009 til november 2015. I løpet av denne perioden ble det utvunnet 20 millioner tonn malm, og produsert 8 millioner tonn konsentrat (68% jerngehalt) som ble solgt til Europa, Midtøsten og Kina. Produktet er kjent for sin gode kvalitet og få avfallsstoffer. I overkant av 250 millioner dollar ble investert i nytt utstyr, oppussing og effektiviseringstiltak i separasjonsverket. Gruven og oppredningsverket opererte med økende effektivitet frem til november 2015. Jernmalmmarkedet ble imidlertid raskt svakere i 2015 og til slutt var konkurs eneste utvei.

I april 2016 kjøpte Tschudigruppen 100% av Sydvarangerprosjektet. Alt utstyr som var nødvendig for en fremtidig gjenoppstart av drift og foredling ble beholdt, og har siden blitt jevnlig vedlikeholdt. Prosjektet har alle nødvendige tillatelser for gjenoppstart, inkludert driftskonsesjon som ble tildelt våren 2019.

En vellykket og lønnsomt produksjonskampanje ble gjennomført i 2016, og det ble produsert rundt 100.000 tonn jernmalmkonsentrat. Prosjektet var en god anledning til å teste ut produksjonslinjen og beviste at Sydvaranger raskt kan sette i gang driften igjen.

Siden har Sydvaranger fokusert på aktiviteter som skal sikre en gjenoppstart av driften med tanke på langsiktig drift. Selskapet har gjennomført omfattende analyser av geologiske prøver tilgjengelig fra Sydvarangers 100 år lange driftstid for å kunne oppgradere den geologiske databasen. Det er også foretatt en uavhengig verifisering av Sydvarangers ressurser og gruveplaner, som understøtter en bærekraftig og langsiktig driftsplan.

I 2018 inngikk Tschudigruppen et samarbeid med det amerikanske gruvefondet Orion Mine Finance, og på bakgrunn av dette ble det gjennomført en rekke omfattende tekniske studier, miljøstudier og planleggingsarbeid som forberedelse til fremtidig driftsoppstart. Dette vakte interesse fra mulige strategiske partnere, og i januar 2021 ble Sydvaranger slått sammen med Tacora Resources Inc.